Tekst: Liv

Høsten og halmbleika er over oss, og tur til fjells var planlagt.

En god venn sendte en sms og minnet meg på å ta med bibio-boksen, hvilket (i min samling) ikke var en boks, men tre fluer i et hjørne av vårflue-boksen. Jeg fikk umiddelbart tilbud om å utvide samlingen – noe som skulle vise seg å berge hele turen.

Det er egentlig vanskelig å beskrive forholdene slik jeg møtte dem i forrige uke (33/2016).

Tepper av store svarte fluer, mange med rød-brune ben, andre med sorte ben – lå og fløt i vannskorpen, mens det samtidig svermet hundrevis av fluer rundt hodet mitt.  På sekken, caps’en, vaderne, ja selv på stanga og lina – de var over alt.

Og vannet lå helt, helt stille. Som om det var tomt for liv av alt slag.

Skuldrene kjentes høyere og høyere ut, jo mer jeg kastet, jo flere varianter jeg forsøkte – ingen respons.

Nå vet jeg av erfaring at det er bra med fisk i vannet, også til dels bra fisk, men det hersket en beklemmende stillhet over vannet. Ikke ett eneste vak.

Vårfluer av alle slag ble forsøkt, til og med en Tsjernobyl Ant dro jeg over vannet for å øke interessen fra gyteklar fisk, men med samme negative resultat.

Gode råd begynte å bli dyre, og frustrasjonen kom sigende.

Hva gjorde fisken? Den må jo spise, og det var masse mat på vannet?  Jeg kikket ute i vannet, og fulgte med på hva som skjedde med fluene.  De surret ut fra land, holdt seg i lufta i kort tid over vannet, landet i filmen, ble liggende en liten stund, for så å ende sine dager ved å synke til bunns.

Jaha, fisken måtte jo ta fluene under vann. Den tok ikke bryet med å komme opp for å ta levende fluer i filmen, den tok bare druknede bibio’er.

Etter råd fra min gode venn (designeren av fluemønsteret) så gned jeg spytt på flua for å få den til å synke, satte den på som en forlenger etter en stor vårflue som fløt god, og la ut åtet.

Dette viste seg å være god medisin. Jeg tok i underkant av 30 ørret på denne metoden.

Neste dag vaket det plutselig litt. Enkelte vak først, så startet det å vake voldsomt.  Om natta hadde det vært en del vind, og det som hadde vært av fluer på vannet hadde drevet inn til kantene, og lå utilgjengelig for fisken.  Det kom imidlertid nye bølger med klekkinger og i og med at fluene hadde vært litt vekk fra vannet, ble fisken interessert nok til å starte å vake på levende fluer.  Etter hvert – det tok vel ca en halv time – så stoppet vakingen helt, det ble like stille som tidligere.  Fisken hadde tydeligvis begynte å spise under igjen.  Druknet bibio-flue på fluestanga fungerte nok en gang.

Bibio-fisket kan være utrolig frustrerende og til dels utmattende, men jeg kan hvertfall anbefale å forsøke denne fiskemetoden.

Bibio pomonae (Russeflue)

Den kraftige, svarte flua med de røde lårene forekommer vanlig i hele landet, men er vanligst i fjellet, særlig i i områder med lynghei og fjelllbjørkeskog. Men den finns også høyt til fjells: i 2016 ble det rapportert om tunge sverminger så høyt som 1485 m.o.h., i Jotunheimen.

Massesverminger forekommer med noen års mellomrom. I fjellet i Sør-Norge har det de siste årene vært store sverminger hvert tredje år (2007-2010-2013-2016). Nordpå var det store sverminger i 2011 og 2015. Utenom disse massesvermingene spiller den liten rolle som imitasjonsobjekt for fluefiskeren. De første insektene viser seg gjerne i slutten av juli, og svermingene pågår gjerne til litt etter midten av september, med en topp rundt andre uka i august.

Bibio pomonae er et landinsekt, men på grunn av at den er en notorisk dårlig flyger krasjlander flua ofte på vannet, særlig på solvarme dager med litt vind. Under store sverminger kan det bli tett i tett med Bibio på overflata utover dagen, noe som ofte utløser rene vakorgier. Fisket er typisk best fra tidlig på formiddagen og litt utover ettermiddagen, før det blir alt for mye av den. Utover ettermidagen blir det gjerne bibelske mengder på overflata, og svært lite vakaktivitet – det virker rett og slett som om fisken forspiser seg. Neste dag gjentar mønsteret seg. Enkelte steder virker det som om fisken retter seg inn mot sunkne insekter, særlig litt lenger ut i svermingene, og da blir fisket naturlig nok vanskeligere. Svermingene ebber gradvis ut, og mot slutten av perioden er fisket gjerne best mot kvelden, når det er kommet nok insekter på vannet til at fisken begynner å vake.

Bibio-sverminger er kanskje tørrfluefiskerens beste sjanse til å komme i kontakt med den virkelig storvokste røya og ørreten i norske fjellvann.

Under de rette forholdene kan store deler av bestanden være på farten etter Bibio, og fisk som tas under kraftige sverminger er gjerne bortimot sprekkeferdige.

At store sverminger av Bibio kan gi godt tørrfluefiske i fjellet er forøvrig gammelt nytt. For eksempel er det et eget kapittel om kapittel om Bibio pomonae i klassikeren «Fluefiske til fjells» av Aage Rygh (1963).

Flua som Liv benyttet finner du her.