Så snart jeg lærte å lese på 70-tallet, ble jeg en ivrig bruker av biblioteket hjemme i Solbergelva. Der lå det årgang på årgang med «Villmarksliv». De ble saumfart to ganger i uka hele vinterhalvåret. Den gang var ikke magasinet forsøplet med utstyrstest på utstyrstest og glorete reklame, men i stedet en fin kilde for sportsfiske.

I tillegg til «Villmarksliv» var det en hyllemeter med sportsfiskelitteratur. Hans Lindman’s bøker var populære i Norge og mange av bøkene var oversatt fra svensk og spredt rundt til landets biblioteker. I tillegg til bøker av Lindman var det bøker av Tufte, Waldemar Hakkelberg og et par av Even Rise. Men det var noe spesielt med Lindman, og han ble favoritten.

For noen år siden tok jeg opp igjen bøkene til Lidman, og jeg forstår hvorfor jeg satte så pris på ham som barn. Og som voksen  – etter å pløyd meg gjennom diverste tekniske bøker om fluefiske og fluebinding, Youtube og Vimeo – setter jeg kanskje ennå mer pris på forfatterskapet.

Svenskene har vært flinke til å ivareta minnet om Hans Lidman. Hans Lidman Sällskapet (http://www.hanslidman.se/) er vel verdt et besøk om du vil vite mer om forfatterskapet. Biografien er også presentert her (http://www.hanslidman.se/sidor/nyheter.html) «Längs stigarna med Hans Lidman. Från en tid då allt tycktes möjligt».

I novellen «Vannkalver» tar Lidman oss med på en reise som går over flere år. Fra det blir satt yngel i et fisketomt vann til vannet igjen er fisketomt. Leser en mellom linjene finner en mye interessant både mht hyppighet, størrelse på settefisken, overlevelsen og ikke minst hvordan ørreten på sikt utrydder vannkalen – som ikke her helt uten verdi. God lesning. Novellen og Lidman må gjerne drøftes her; https://www.fluefiskesiden.no/forum/index.php?/topic/28637-ny-artikkel-p%C3%A5-forsiden-novellen-vannkalver-av-hans-lidman/ 

Novellen er oversatt av Nils Johan Rud, Gyldendal Norsk Forlag, «Det biter i Svartelva» 1962. Språket vil for mange fortone seg gammeldags og kanskje ville det vært mer riktig å gjengitt den svenske originalutgaven. Men Lidman jobbet mye med språket sitt og korrigerte seg selv mange ganger. Jeg har derfor gjort det litt enkelt å benyttet denne utgaven.

 

 

VANNKALVER

 

 

Noen karer satt sammen rundt et lite bål i skogbrynet. I lyset fra bålet glinset det i våte skinnvester og skitne ansikter. Halvåpne ryggsekker og kaffekopper lå i strødd sammen med grove fetttlærstøvler og en og annen gummistøvel. Lukten av skosmørning, snus, og svette klær blandet seg med bålrøyken og piperøyken. «Vi tar en attpåtår, så kjem dom vel» sa Svartbo-Lars og skjøv den svarte kaffekjelen nærmere varmen. Så inntrådte igjen den dype tausheten. En gjespet, en annen rapte. Søvnige øyne stirret inn i de små slikkende flammene, mens Lars la på ved og fikk fart på bålet.

«Dom skulle væri her for snart en time sea» sa Lars og kikket på klokka. Flere klokker kom opp av vestlomene og ble sjekket i bållyset.  «Dom har kanskje fått en punktering» – mente en. «Eller så har dom kjørt ned tel Tvärån. Brua er jo så dårlig» – gjettet en annen. «Da får nok’n Tvär-Johan en fin fangst i ålekjærret sitt» sa Lars med en skjelm i øynene. Det lo omkring ham, og de søvnige blikkene livnet opp. Pipene ble stappet på ny, og så snart kaffen hadde gått rundt for tredje gangen, blusset det i fyrstikker over pipehodene.

Mainattmørket vek langsomt unna, og i stedet kom en grå, ubestemmelig dis. En fin dugg silte ned og la seg som en tett, småprikkete loddenhet på karenes vidbremmede hatter. Granbaret glinste i morgenlysningen. En svartmeis plystret, så lett og mykt at bare de yngste i laget oppfattet det. I en enslig bjørk skrattet en gråtrost. Svartbo-Lars tittet igjen på klokka, klødde seg under hatten og sa «Tenk om dom setter livet tel? Da har vi sitti oppe hele natta tel ingen nytte». Det ble taust igjen. Ingen var pratelysten, stemningen ble mer og mer uggen. Og duggregnet falt tettere, det begynte å dryppe av hattene. Det gikk enda en halvtime. Ulysten grep om seg. Jeg begynte å fryste, jeg var ikke så godt kledd som de andre. Og så kunne jeg ikke la være å ergre meg over å måtte forsake en hel nattesøvn. Slik som været nå tedde seg, hadde den forestående ekspedisjonen gått like bra ved dagstider. Så hadde vi alle vært utsovet, og det ville ikke blitt halvt så slitsomt.

Da kvakk Svartbo-Lars til og snudde seg mot veien. Hørte han noe? Jo, jammen låt det ikke i en motor der nede i bakken, og så ble taket på en liten lastebil synlig. Humpende og fresende kom bilen langs den skrøpelige kjerreveien. Og lenger enn hit i skogkanten kunne den ikke komme, her var det slutt på veien.

Nå glemte vi alle den lange ventingen og det ugne regnyret. Pågangsmotet var der igjen ved synet av de store blikkspannene på lasteplanet. Og da bilen slurte inn på grasbakken like ved kaffevarmen vår, hoppet et par karer ut av styrehuset. Den ene dro vi kjensel på, lensmannsbetjenten, og ellers formann i foreningen til fiskefremme. Den andre var en eldre kar med lange mustasjer, og etter hva jeg hadde hørt av tidligere beskrivelser, måtte det være fiskerikonsulenten. Det var han som hadde funnet på det hele. Bilen var fiskehandlerens. Da motoren stanset, sto dampen av kjøleren, og det luktet brent olje.

Fiskerikonsulenten kløv opp på lasteplanet, stilte seg midt mellom dunkene og forkynte at nå gjaldt det å handle raskt. I hvert av de tre største spannene var det to tusen nyklekket røyeyngel, og i hvert av de andre var det fem hundre ørret-småtasser. Og alle sammen måtte fortest mulig ut i vannene, for de var ytterst ømfintlige i varmt vært, da ble det snart mangel på surstoff i spannene. Det var av den grunn karene hadde måttet frakte dem de tredve milene fra klekkeriet sånn midt på natte, mens lufta var sval. Bare et par timers maisol kunne være døden for dem.

Konsulenten foreslo at det ble satt to mann til hvert spann. Og den beste fraktemåten var å hogge til en staur, surrre fast spannet midt på stauren, og så bære fra skulder til skulder. «Sett i gang!» Det ble fart på karene. Passe bærestenger ble hogd til, tau plukket fram fra ryggsekkene, og spannene tjoret fast. Svartbo-Lars og jeg tok et av de mindre spannene. Vi skulle til et tjern riktig langt av sted, hvor det ikke fantes fisk fra før. Men ingen, utom konsulenten og formannen, fikk rede på vårt mål. Vi skulle ha tjernet for oss selv, og dessuten skulle det være et eksperiment. For å avlede andres nysgjerrighet, ville vi ta en omvei. Det ble en drøyere marsj, men det fikk ikke hjelpe, bare vi fikk dem til å tro at vi hadde eslet oss et helt annet vatn. Sår når det var gått noen år, ville vi begynne å fiske i tjernet vårt. Til den tid skulle ørreten der være på kiloet, etter hva konsulenten hadde sagt. Så vi hadde gleder i vente? Lars lettet på spannlokket. I et lite, sekkeformet underlokk var det ennå noen isbiter igjen. Og da han løftet på det underste lokket, kunne vi se en masse vel centimeter lange nåler vrimle mot spannbunnen. Det var ørretbarna. Og disse små skjøre livene, skulle altså om noen år blir stor og sterk fisk – som skulle spenne våre stenger i vakre buer og løpe av sted med våre kast i fresende fart. Og i stille sommerkvelder skulle de vake over et vassbryn hvor aldri før et insekt var blitt tatt av fisk. Kameratene våre forsvant på ymse hold med de store spannene dinglende mellom seg. Noen hadde bare en liten kilometer å gå, andre lenger vei. To hadde halve milen, og dem ble det syntes synd på. Og det ble nok drøy nok tørn. Men Lars og jeg hadde en hel mil, og formannen, alias lennsmannsbetjenten, risten på hodet da vi tok farvel. Nå var Lars en djerv og hardfør skogskar som mangen en gang hadde båret tyngre bører en denne og selv var jeg altfor ung til å forstå rekkevidden av det jeg hadde gitt meg ut på. Ja, så dro vi inn i skogen.

Den første kilometeren gikk bra. Spannet slengte att og fram under gangen og sklei rett som det var på stokken så jeg nær på ble slått over ende, men så verst tungt var det ikke ennå. Og så var det godt å få røre på seg etter de lange, stive timene ved bålet. Blodet kom i omløp, frosten i kroppen fortok seg.

Lars gikk foran. Han kjente veien, og han hadde vanen med å gå på rette måten med tung last. Til å begynne med var stien såpass bred at vi kunne gå på skrås i bredden, og en fikk bedre syn for seg. Men snart smalnet det av til en dyp krøttersti kantet med høy lyng og små, tette granbusker. Og da måtte jeg gå rett bak Lars. Spannet stengte for utsikten så jeg snåvet i stein og røtter. Somme ganger holdt jeg på å stupe, og da tok det tunge spannet til å slenge så vi rent pendlet med. Etter en snau halvtime tok vi en rast. Det begynte å bli ømt i skuldrene, enda jeg jevnt hadde flyttet stokken fra den ene til den andre. Svetten klinte skjortelinningen til halsen, kakijakka hadde jeg for lengst måtte ta av meg, og hatten hadde jeg fått baki nakken. «Det blir drugt detta her» sa Lars, han stappet seg en pipe. Og jammen ble det drøyt! Da vi kom ut på myra, var det så bløtt der at vi sank nedi til opp på leggen, og føttene søg seg fast. Hver gang vi røsket dem opp, tok spannet en overhaling. Stykkevis var stien stokkelagt¸ men stokkene var glatte etter regnet, rene sklier. Jo mer vi sklei, dess mer klemte stokken i skulderen, sårere og sårere ble den.

Midt ute på myra måtte vi hvile. Underklærne mine kjentes våre av svette, og tørsten tok til å svi i strupen. Jeg prøvde slokke den med myrvann, men gjørmesmaken var for jævlig. Da var vannet i spannet så mye bedre.

Fiskeyngelen var fremdeles i god kondisjon, og holdt seg mot bunnen. Vi glemte ikke konsulentens ord; så snart noe av yngelen stiger opp mot overflaten, er det fare på ferde. Da må det snarest mulig fylles på nytt vann i spannet! Vi fikk henge i til Förstegångsbäcken, så vi i tide fikk skiftet vann der. Og så sjanglet vi videre av sted over myra. Sokk nedi gjørma, snublet og gikk over ende så spannet for att og fram langs stanga. Pusten gikk som en blåsebelg, og det svevde for meg at jeg hadde tatt på meg en jobb som jeg kanskje ikke var kar for. Vi hadde gått i over en time, og enda var det åtte kilometer igjen. Men skam for den som gir opp, og jeg beit tennene sammen. Da vi kom på fast mark igjen, gikk det bedre. Men det ble kortere og kortere mellom hver hvilepause. Jeg skalv i bena, og skuldrene ble verre og verre. Spannet ble tyngre for hver stund. Da vi hvilte oppe på en bergknøl som jeg hadde satt inn alle mine krefter på å nå, fikk jeg øye på noen tall på spannet. Der sto 50 liter. Og så uhåndterligere femti kilo hadde jeg aldri prøvd meg på før. Femti kilo! Det dirret i lår og legger bare ved tanken, skuldrene verket, og det banket i hodet. Og enda hadde vi ikke gått halvveis. Hvordan skulle dette ende?

Lars satt taus og pattet på pipa. Det var noe han funderte på. Og så sa han: «Kanskje vi skulle slå tur litt vatten?» Vi tittet ned på yngelen, den så sprek ut, holdt seg stadig nede mot bunnen. De ville sikkert klare seg med litt mindre vann. At v ikke hadde tenkt på det før! Lars bikket på spannet og helte ut noen liter. Og litt lettere ble det jo. Så fortsatte vi vår vinglete ferd, sleivet mot trestammer, snåvet i røtter og glei på såpesleipe grankongler. Lars hadde lagt seg til å banne for hvert lite feilsteg. Da vi nådde Förstegångsbäcken, hadde vi gått omtrent halve veien. Vi skiftet vann i spannet, kokte kaffe og fikk i oss noen brødskiver. Jeg var alt så trøtt at ingenting smakte meg. Og der jeg strakte meg ut i mosen, kunne jeg ha sovnet på minuttet. Det ble så stille og sorgløst i hodet, musklene dovnet vekk, og den våte mosen kjentes vidunderlig. Og jeg hadde kanskje alt sovnet, da Lars ga marsjordre. Stiv og svimete kom jeg meg på beina, og det kjentes som magen ville vrenge seg. Da jeg løftet stanga og la den på høyre skulder, gjordet det så vondt at jeg kunne skrike. Skulderen kjentes som en stor verkebyld.

Etter nok en halvtimes gange i rene ørska var det liksom hodet ville fly i filler på meg. Ikke hjalp det med en hvil heller. Og vi helte ut litt vann igjen. Lars svor. Ute på en skogbrannbråta som syntes å være uten ende, røk beina plutselig sammen under meg. De ble som deig, og jeg hadde ingen styring på dem. Med det samme bikket stanga så sterkt at jeg fikk spannet rett på meg. Lars ble dratt med i fallet, og det var en oppdagelse; at også han var sliten. Med et kast tok han overbalanse og gikk overende så lang og diger han var. Han bante lenge, men han ble sittende der han datt. Og da han hadde sittet slik en stund, foreslo han at vi skulle ta en pust.

Brenna var lite hyggelig med de svartbrente treskjelettene som sto der så gjenferdsaktige i regndisen. På noen hauger ble de sotete toppgreinene borte i skodden. Bakken var svart av askeslagg og forkullet tre. Jeg frøs. Det var slutt på svettingen, men klærne mine var våte tvers igjennom, det hamret i hodet. Men vi måtte fortsette, og jeg begynte å gå som i en tåke, vinglet til sides uten særlig årsak somme ganger, uten styring i kroppen. Det var ikke fritt for at Lars også var blitt snublete i gangen, og det kom ikke noe mer bannskap fra ham. Han gikk uten et knøtt. Det var som vi hadde drukket oss fulle.

Det ble ikke lange biten etter hver hvilestund, vi rastet oftere og oftere. Og rett som det var tok Lars av spannlokket og ofret litt vann. Midt i en lang oppoverbakke brøt jeg sammen og begynte å brekke meg. Og mer kan jeg ikke huske fra siste delen av denne vandringen. Den var blitt både endeløs og meningsløs. På et eller annet forunderlig vis nådde vi tjernet. Når vi fikk øye på det, har jeg ikke det minste i erindringen om. Men jeg har en minnelse om at Lars rusket meg opp, og at jeg satte meg opp etter å ha ligget på ryggen i mosen. Kanskje jeg hadde sovet. Og så dro Lars meg ned til bredden, stakk en neverause ned i spannet og satte ut den første yngelen i tjernet. Man da de små livene svømte ut, ble de straks tatt av noen store, svartglinsende vanndyr.

Da klarnet det i hodet på meg. Jeg så et vakkert lite vatn med tverre, dype bredder og krystallklart vann. Breddene var så dype at noen trær som hadde vokst for langt utpå, var bikket over og lå i vannet med bare nakne røttene festet til torvkanten. Bunn kunne jeg ikke se noe steds, og siden har Lars fortalt meg at dette tjernet er bunnløst. Rundt det lå bratte bergkoller med utgamle kronglefuruer. Tjernet fantes ikke på kartet, og det var nok ikke mange som kjente til det.

Lars slo ut en ny ause vann, og et nytt lite følge yngel gikk under yta. Også denne gangen kom de store vannkrypene farende. De var tommen lange og svømte med bakbeina – og nå så jeg at det var vannkalver, et slag biller. Raskt gikk de løs på yngelen, hogg dem og forsvant inn under strandtorva igjen. At her var vannkalver, var en lite lystelig oppdagelse. De er både flinke svømmere og glupske rovdyr. Smådyr av forskjellig slag, fremfor alt nyklekket fiskeyngel, er deres viktigste føde. I fiskedammene gjør de stor skade.

Lars foreslo at vi skulle prøve på en annen plass i tjernet. Og vi slepte spannet videre et halvt hundremeter. Men også der var det vannkalver. De var overalt, det så ut til at tjernet var fullt av dem. Lars rev seg i håret. Alt var som utgjort for oss, og vannkalver var det siste han hadde ventet seg. Det lå et annet tjern noen kilometer lenger unna, men for det vi visste, kunne det være like ille med vannkalver der. Forresten orket vi ikke denne bæringen lenger. Men om vi nå tømte all yngelen uti på en gang, så greide kanskje ikke disse vannbillene å ete opp alle?

Som tenkt så gjort. Vi slepte spannet ut på en odde og helte alt uti. Som en liten vassrøyk for yngelen ut, og skiltes, noen kvikke og friske, andre sløve og vaklevorne. Men samtidig kom også vannkalvene gyvende, minst tjue stykker på en gang. Som svarte streker skjøt de gjennom vannet, hogg til begge sider, og rett som det var tørnet de sammen.

Lars raste, forbannet seg selv fordi han ikke hadde børsa med, smelte bærestokken i vannet så det ga ekko mellom haugene. Da bølgene hadde lagt seg, var både fiskeyngelen og vannkalvene forsvunnet. Men mesteparten av yngelen var nok spist opp. Vi trøstet hverandre med at de ørretungene som hadde sloppet unna storeterne, en vakker dag ville komme til å ta en blodig hevn og gjøre alle vannkalver som i tjernet fantes til ørretmat. Og de ville bli både digre og fete, rugger på flere kilo!

Men det var liten tro i trøsten, etter så utakknemlig en jobb, etter den marsjen vi hadde hatt. Lars tok til å småsverge igjen, der han gjorde opp varme og kokte kaffe. Vi åt opp det vi hadde igjen av niste og hvilte ut et par timer. Jeg sov en stund, tross gjennomvåte klær, fuktig mose og økende regnyr.

Hjemturen var det lite humør i. Bein og armer hadde stivnet til, og skuldrene våre hadde fått digre blemmer, var så ømme at vi ikke orket bærestokken, men dro tomspannet etter oss. Hvert skritt var en pine. Og vi kjente oss mer og mer forbannet på vannkalvene. Kanskje var hele vår innsats for fiskefremme rene fiaskoen. Men veien til Svartbo var ikke så verst lang, og mat og enda noen timers søvn ga oss ny optimisme. Men stivheten satt lenge i kroppen, og skuldrene var så skamferte at jeg ikke orket å bære en ryggsekk på en ukes tid.

 

 

Det gikk noen år, og jeg hadde nesten glemt settefisken og det vesle skogtjernet. Hadde nok truffet Lars noen ganger og vi hadde snakket om en tur til tjernet for å prøvefiske, men det var ikke blitt noe av det. Vi hadde våre tvil begge, trodde helst at vannkalvene hadde tatt all yngelen. Så det ble borte i en prat nå og da.

Men en sensommerdag fikk vi høre noen merkelige rykter. En skogskar var kommet ned til bygda med noe sånt som femti kilosstore ørreter, som han hadde solgt og tjent grove penger på. Samme dagen hadde en bror av ham solgt like mye i nabobygda. All fisken hadde vært omtrent like stor, og fin og fet. Enda mer mistenkelig ble det, da jeg fikk høre at begge brødrene var bosatt i en skogsgrend bare en halvtimes vei fra det navnløse tjernet hans Svartbo-Lars. Kunne det virkelig være vår ørret som hadde levd opp og nå var blitt annen manns gevinst? Eller hadde også andre forsøkt seg med utsetting, og fått det til å lykkes så bra?

Det hadde vært rykter de siste årene om slike heldige resultater innpå brukets skoger, men det var ikke mulig at fisken hadde rukket å bli så stor der. Jo mer jeg funderte på saken, jo mer ble jeg grepet av onde anelser. Ett var iallfall sikkert; vi måtte undersøke det hele nærmere.

En dag vandret jeg opp til Svartbo. Lars var opptatt med å kjøre inn høy, men da han fikk se meg komme, slapp han alt han hadde i hendene og kom i møte. «Har du hørt hiti det?» – sa han og tørket svetten av pannen. Jeg nikket, fortalte hva jeg hadde hørt rykter om, og Lars fikk kvasse øyne og tok til å banne så det lyste over den vesle åkerlappen. Selv kunne han fortelle hvordan det hele var gått for seg. De to brødrene hadde vært oppover for å lete etter molter, og på hjemvei i kveldingen var de tilfeldigvis kommet forbi tjernet. Da hadde de sett fisk vake, og den ene av dem hadde sett en stor en. Og de hadde ikke vært lenge om å dra hjem etter garn, rigge sammen en flåte og få lagt ut garna. Om morgenen hadde de fått omkring hundre ørreter, kilofisk alle sammen.

Lars hadde tungt for pusten. Nå var det kanskje ikke beinet eslet i tjernet. Og vi måtte erkjenne at vi begge hadde oppført oss latterlig, vi som ikke engang hadde somlet oss til å prøvefiske en natt i tjernet. Det var det verste, at det var vår egen feil. Om vi hadde hatt noen å skylde på, ville det vært til å holde ut. Men at vi nå måtte opp til tjernet for å se hvordan det sto til, det var sikkert. Så snart Lars hadde fått kjørt inn høylasset, fått i seg litt mat og gjort nistesekken i stand, startet vi. Lars tok med et par finmaskede garn, så gamle at de hadde mistet all fargen. Selv hadde jeg kasteslukredskapen.

Etter en times gange fikk vi se tjernet blinke mellom trollfuruer og steinurer. Men nå var det ikke så mye navnløst og jomfruelig ved det. Langs breddene stakk det opp kjepper for ståsnører, i en vik fløt en nylaget tømmerflåte, og primitive meitestenger, papirrask og kaffebålrester sparket vi rett som det var borti. Overalt i myrmosen var det søkk etter føtter, men på den blanke vannflaten var det ikke pulsen å se etter en fisk. Og de markforsynte ståsnørene hang slakke fra stengene sine. Mens jeg monterte sammen kasteslukgreiene, satte Lars snøre og krok på en av markstengene som lå der, stiltret ut på en tue og slengte uti. Og der ble han stående, gjemt bak en furubuske, og stirret bister på barkduppen som bare fløt stille og livløst. Det ble like skralt med fiskingen min. Jeg gikk tjernet rundt og kastet flittig, og flere ganger byttet jeg sluk. Ikke så mye som et napp kjente jeg, og jeg så ikke skimten av fisk. Men jeg så heller ikke noen av de forhatte vasskalvene, så formodentlig var det blitt ørretkjøtt av dem alle. Da jeg kom tilbake til Lars, satte han stanga i tua og ville at vi skulle sette ut garna. Og det var heller ikke umulig mente han, at det ville bli bett å få lenger utpå natta. Ennå var det i tidligste laget. Da vi staket ut flåten, oppdaget vi et par andre garn, men det satt ikke en eneste fisk i dem. Nåja, ørreten går ikke i garn om dagen, forsikret Lars, det måtte bli mørkt først.

Så satte vi de lyse garna våre, de lyste rent som noen nyoppsatte gjerder i vannet. Vi staket til lands og gjorde opp varme. Men ikke engang kaffen var trøst sterk nok i vår miserable stemning. Nå og da kastet vi et speidende blikk ut over tjernflaten, og forgjeves lyttet vi etter en aldri så liten vakpuls. Tjernet lå der dødt. Og om og om igjen kverulerte den beske tanken; om dere hadde vært her før, bare en uke før!

I skumringen prøvde vi å fiske litt igjen, men det var like dødt i tjernet. Vi ble mer og mer overbevist om at her var det nå tomt. På et par netter hadde de nettet opp alt som fantes. Det ble en lang natt. Vi laget oss leier av granbar rundt bålet og prøvde sove. Men det var ikke råd. Og Lars var taus han som ellers hadde så mye å fortelle slike netter. Det eneste som brøt stillheten var knitringen av varmen og uglenes fine fløyting.

I gryet tok vi opp garna. På det ene hadde en stor vannkalv satt seg fast. Ellers var de tomme begge to. Heller ikke i de fremmede garna kunne vi se fisk, og ståsnørene hang like slakke. Lars lyste eder og forbannelser over vannkalven. Han var redd den og torde ikke ta i den. Prøvde først å pirke den løs med garnpinnen, og da det ikke lyktes, ble han så sint at han dro slirekniven og skar løs det ekle krypet. Det ble et stort hull i garnet.

Før kona hans Lars var rukket ut i fjøset, var vi tilbake på gården igjen, sultne, trøtte og sure. Lars hadde en slitsom dag foran seg, og aldri har jeg sett ham så arg, han eide ikke annet enn bannskap å uttrykke seg med.

 

 

Det gikk noen år igjen. Et par ganger hadde Lars og jeg diskutert muligheten av en ny utsetting av ørret i tjernet. Nå var det tomt, alle hadde sluttet å fiske der, så nå ville det nok lykkes med en innplanting. Der var ikke så mye vannkalv igjen heller. Men vi gruet oss for den lange marsjen og det tunge spannet. Og så risikerte vi at det enda en gang ble andre som fikk høste det vi sådde. Lars ristet på hodet. Han hadde brent seg nok som det var. Og så utsatte vi planen inntil videre.

Til hver midtsommerfest pleier jeg å fiske ørret. Det er blitt tradisjon hjemme hos meg at midtsommermåltidet skal bestå av kald, avkokt ørret, skarp saus og varme poteter. Natta føre pleier jeg derfor å tilbringe ved et eller annet godt ørretvann.

Et år fikk jeg det for meg at jeg skulle oppsøke et av de bortgjemte tjernene i nærheten av Svartbo og skaffe meg den tradisjonelle jonsokauren der. Jeg hadde hørt at i elva pleide fisken å ta best midt på natta, og da jeg var framme i god tid om kvelden, gikk jeg en sving bortom tjernet. Det kunne være artig å se det igjen.

Flåten lå i en liten vik og var nesten nedgrodd av mose og vannplanter, og på ståsnørene som det ennå sto noen igjen av, var det tommelangt skjegglav. Nye kaffebål fantes det ikke spor av, og i myra var det ikke fár etter andre enn noen elger. Mens jeg gikk der og lyttet i den store stillhet, som på ny hadde lagt seg over det vesle vatnet og gjort det navnløst, ble flaten med ett brutt av et snøftende vak. Det slo en varm bølge gjennom meg. Hjertet banket fortere. Og mens vakringene langsomt bredte seg utover og forsvant, satte jeg sammen fluestanga, plukket fram en lekker tørrflue og gjorde meg rede til kast.

Da vakte fisken igjen. Men den holdt seg altfor langt utpå. Jeg hoppet ut på flåten. Og bare jeg holdt meg midt på den, bar den. Jeg tok staken og padlet forsiktig og sakte utover mot midten av tjernet. Flåten var vassen og tung, men bare den var kommet i siget, gikk den av seg selv.

Da jeg nærmet meg tjernmidten, begynte jeg å luftkaste. Og ennå før jeg hadde fått ut tilstrekkelig med snøre, vakte fisken på ny. Jeg kunne se av vaket i hvilken retning den for, og så la jeg flua midt i leia for den. Lys og lekker fløt flua på vannet. Plopp! Med en liten, innhul virvel forsvant flua. Og så begynte det å evje i vannet, stanga buet seg og snella sang. I en lang hvinende rusning gikk en god del av snøret ut.

Fisken var stor. Leken varte lenge. Og her utpå var det ikke noe hinder av søkketrær eller annet bunnfall, den fikk gå som den ville. Gang på gang gikk den rundt flåten, snøret skar gjennom vannet med en hvinende lyd. Etter et kvarters kjøring var ørreten trett og la seg på siden i yta. Da jeg prøvde et steg fram, sank flåten litt. Sakte dro jeg fisken inn over stokkene, hvoretter jeg steg tilbake til midten av flåten igjen, og flåten lettet på seg. Der lå den store ørreten, midt på flåten, gispende åpnet og lukket den kjeften.

Da jeg stakk den, gulpet den opp en stor, blåsvart klump. Det var en vannkalv. Det var fremdeles liv i den. Jeg famlet etter staken for å kverke det stygge krypet, men da jeg rørte på meg sank flåten under i et vogg, og vannkalven ble skyllet vekk. Jeg kunne se den, der den i vide spiraler forsvant mot dypet. Jeg likte ikke dette lille møtet med vannkalven. Det minnet for mye om hva tjernet kunne ha gitt av gleder, det tok liksom også glansen av den ene jeg fikk.

Ørreten var stor, den veide flere kilo og var min største på flue inntil denne stund. Jeg drøyet enda litt der ved tjernet, men da det ikke kom flere vak, gikk jeg ned til Svartbo. Fisken i elva fikk vente til en annen gang. Lars gjorde store øyne, da jeg viste ham ørreten. Så snart han var kommet seg av overraskelsen og hadde styrket seg med en pipe, sa han: «Du, vi lyt probere med en ny setting i tjennet, syns du som je?» Jo, jeg var enig.

Men her jeg sitter og skriver dette, er det gått ti år siden den kvelden, og noen ny settefisktur til tjernet har han Lars og jeg ennå ikke hatt. Og jeg tviler på at det blir gjort noen gang. Lars skylder på at han aldri får tid, og jeg selv er jeg ikke lenger så het i iveren, vi er blitt for gamle og late.