Så fort isen er borte er kommer et av årets høydepunkter for stillevanns fiskeren: Fjærmyggfisket. Sesongens første fiske på vakende ørret er det den unselige fjærmyggen som utløser. Det beste fisket inntreffer gjerne en til to uker etter at isen blir borte. Er du heldig og har «taimet» rett kan du treffe på et fiske som er like bra som under maursverminger og vulgataklekkinger. Fjærmygg er blandt de mest utbredte av ørretens byttedyr, og fjærmyggfamilien er mangfoldig. I Europa er det registrert mer enn 1500 arter og rundt 400 i Norge. Noen arter er knøttsmå, men på kalde oksygenfattige steder i dype innsjøer finnes det digre mygg som krever en imitasjon i krokstørrelse 12 – eller enda større! Størrelsen og fargen på myggen varierer fra type vann til landsdel. Framgangsmåten under fisket er imidlertid den samme uansett. Mange synes at myggfiske er vanskelig og lite givende. Årsakene kan være mange, men mye skyldes nok fokuseringen på fiske med mygg på overflaten. En puppe eller en synkemygg er ofte langt mer effektivt.

Fjærmyggen gjennomgår en fullstendig forvandling. Den er altså først larve, før den forpupper seg og klekker til voksent insekt i vannfilmen. på bildet til høyre ser du en myggpuppe. Den er slank, har segmentert bakkropp og kraftig framkropp. De hvite gjellene på hodet og bakkroppen er framtredende. Her har myggen nådd overflaten, og hviler litt før den er klar til forvandlingen.

Her har forvandlingen begynt. Blodsirkulasjonen øker, og den har begynt å blåse opp puppeskinnet med gass for å kunne frigjøre seg. Den sølvskimrende effekten fra gassen kombinert med rødfargen fra de røde blodlegemene, er en skikkelig trigger for fisken. Dette bildet forklarer suksessen til en rekke klassiske fluer som Peter Ross og Butcher. På de britiske øyer er de ofte førstevalget når det blåser litt. Sølv og rødt er hovedtriggere. Dette stadiet varer kun i noen få sekunder. Fisken kjenner godt til dette, og tar imitasjonene av slike under overflaten også.

Her kommer en annen interessant trigger til syne. Når vingene blir pumpet opp, får de en rødskimrende effekt. Det er nok grunnen til at myggpupper utstyrt med kinn – cheeks – fisker langt bedre enn imitasjoner uten.

Snart voksen nå! Siste rest av bakkroppen er på vei ut av puppeskallet. Legg spesielt merke til vingene og hvor røde de er nå. Bare sekunder etterpå har de den endelige fargen som du ser på bildet under. Gary LaFontaine var blandt de første til å beskrive dette og imitere det med fluer. Ved klart vann og godt lys er dette utvilsomt en viktig trigger for fisken.

Som larve lever myggen nedgravd i bunnen i hulrom som er rørformede. De lever av planterester og mindre dyr/plankton. Det finnes også arter som lever på planter. Mygglarver finnes på alle dyp, men det er de grunnere delene som er de mest produktive. Gjerne steder hvor det er løs bunn av silt/mudder og sand. Det er funnet opptil 20.000 mygglarver pr. m2 enkelte plasser, det vanlige er rundt 2000. Det er de store mengdene som gjør at fisken beiter aktivt på mygg og til tider blir selektiv på dem. De vanligste fargene på mygg er brun, oliven, gråsort og sort. Du bør ha imitasjoner fra krok 12-22, og gjerne mindre hvis du gidder! viktigst er krok 14-18. Riktig størrelse kombinert med en lett dresset flue, er den viktigste suksessfaktoren. En størrelse opp eller ned går som regel greit. Når du er ute å fisker, ser du gjerne den voksne myggen. De er faktisk mindre enn puppene. En grei hovedregel er derfor å gå opp en krokstørrelse på puppen. Fargen på de nyklekkede voksne er ofte litt matt og lysere enn det puppen er. Ha det i bakhodet når farge og størrelse skal velges.

Myggfisket er ofte best mellom kl. 19 og 24. Det kan være godt fiske så lenge det ikke blåser for mye. Erfaringsmessig er fisket best på vindstille dager. Klekkingene kan være meget lokale i vannet du fisker i. Det er ikke uvanlig at det kun klekker på et område på et par mål, mens resten av vannet ligger dødt. Rett dybde og bunnforhold er stikkord. Ved fiske på store vann er det nyttig å ha en kikkert for hånden, og det er et godt tips å se etter fugler som jakter. Å besøke edderkoppnettet ved bredden er også lurt. Der får du innblikk i siste døgns meny.

Det som skaper størst frustrasjon hos de fleste under myggklekkinger er, at den vakende fisken beveger seg, mens du kaster og kaster. Husk at fisken beiter på en annen måte i stille vann enn i elv. I elva står den stille; den er på restaurant og får maten servert ved bordet. Mens den i stille vann er på kafeteria og må hente maten selv. Første bud er tålmodighet og observasjon. Du vil ofte se at fisken beveger seg innenfor et bestemt område. Den har en «rute» og kommer gjerne tilbake. Bruk litt tid og finn rytmen. Har du riktig flue, er det kun venting som gjenstår. Dette er den enkle varianten. Verre er det når fisken flytter seg over store områder uten særlig mål og mening. Ute på store vann er dette ofte et problem. Da gjelder det å utnytte de få mulighetene du får når fisken kommer forbi. Som regel kaster man alt for nært fisken. Ser du hvilken vei den svømmer så legg flua gjerne 10-15 meter foran den. Fra du har sett vaket og har gjort de første luftkastene har fisken flyttet seg mange meter.

Fisk som beiter på mygg i overflata, er ofte lettskremte. Tynne, lange fortommer er derfor en forutsetning for å lykkes. jeg bruker som regel en fortom på to ganger stanglengden og 0,12 til 0,15 som spiss. Fluorocarbon er å foretrekke, gjerne i kombinasjon med nedmatting med mud. Fordelen med fluorocarbon kontra vanlig monofilament er usynligheten og tyngden i materialet. Jeg vil ha spissen på fortommen til å synke så fort som mulig. Mygg som skal opp til overflaten, kan bruke flere dager på dette. Insektene er styrt av temperatur og værforhold. Det betyr at det kan være store konsentrasjoner med myggpupper i ulike sjikt i vannet. Fiske med synkende mygg er en vitenskap i seg selv. En grei regel er at du fisker ned til 1,5 meter med flyteline. På 1,5 – 3 meters dyp bruker jeg ofte en 8-10 fots polyleader i intermediate. Må du dypere, er synkesnøre å foretrekke. Snører av typen intermediate/fast intermediate er utmerkede til dette fisket. De synker passe sakte og gjør at du kan trekke inn svært forsiktig som du skal uten at snøret går for dypt. Det er med andre ord lettere å holde fluene på rett dybde. Når du fisker med slike mygger skal du bruke mange minutter på inntrekket etter hvert kast.

Min erfaring er at fiske med synkemygger fungerer best på dagen og tidlig ettermiddag. Etter hvert som som timene går mot natt, konsentrererjeg fisket høyere og høyere i vannet. Når fisken begynner å vise seg i overflata, går jeg over til flytende pupper eller voksne insekter i kombinasjon med synkepupper.

Fisk som beiter høyt i vannet har et svært begrenset synsfelt. For at den skal se flua di, må du treffe midt i «blinken». Derfor bruker jeg ofte flere fluer på fortommen for å øke sannsynligheten for at fisken skal oppdage flua.

Engelskmennene, som gjerne fisker i fra båt, har ofte tre fluer på fortommen. Men tre fluer blir ofte mye surr for de fleste av oss. Det er heller ikke særlig anvendelig ved lengre kast og fiske i fra land. Jeg har to opphenger varianter hjeg bruker mye. Hvilken avhenger av fiskesituasjonen.

På bildet under ser du varianten som kalles «truck & trailer». I enden av fortommen fester jeg ei flue som flyter, og i krokbøyen på denne knyter jeg fast fortomsmaterialet med en vanlig flueknute. I enden av denne senestumpen fester jeg en synkende puppe.
Tørrflua fungerer både som imitasjon og nappindikator. jeg bruker for det meste synkemygg som opphenger flue. Da kan fisken velge selv om den vil ha tørt eller vått. Sannsynligheten for at den ser en av fluene dine, er også større. Avstanden mellom fluene varierer jeg litt etter hvor dypt jeg tror fisken vil ta flua. Vanligvis ligger den rundt 20-30 cm. Jeg vil ikke ha synkepuppa for langt ned ettersom fisken har fokus mot overflata. Med dette oppsettet kan du også fiske med to flytende fluer, for eksempel en voksen mygg og en klekker.

Alt eller ingenting! Under store klekkinger forsvinner flua fort i mengden. Gå derfor opp en krokstørrelse på flua. Hvis du tørm kan du også stripe flua bittelitt når fisken ikke har kurs rett mot den. Gjerne når den er på vei bort i fra området der flua di ligger. Enten tar den – eller så blir den skremt…!

Det er liten tvil om hva den fine ørreten på bildet til høyre ville ha! Den tok opphengeren min som i dette tilfellet var 10 cm under overflaten.

Opphenger i skjøten: Knyt fortomsspissen til fortommen med en kirurgknute slik at det peker en lang tamp framover og en tilsvarende bakover. I tampen som peker framover, knyter du på synkemygg 5–15 cm fra knuten. I enden av fortomsspissen
knuter du på en tørr mygg eller klekker. To synkemygger eller to tørre er også verdt å prøve. Avstanden mellom opphenger og endeflue kan være opptil 1,5 meter. Denne teknikken bruker jeg når fisken flytter seg mye og vaker uforutsigbart. Formålet er å dekke et større område. Ulempen er at jeg kan sette meg fast i vegetasjon med endeflua under kjøring av fisk på grunt vann. Det er viktig å ha god kontakt med fluene uten at de striper, og i nesten alle tilfeller kjenner jeg at fisken tar opphengeren. Er det litt vind og vanskelig å se/kjenne, setter jeg på en liten nappindikator i skjøten mellom fortom og fluesnøre. Vær oppmerksom på at fluer med «volum» har større luftmotstand og lager lettere kluss på opphengeren.

Vakformen kan fortelle mye om fisken tar voksne mygg, pupper rett under overflata eller klekkere i overflata. Er det regndråpevak, kan du være sikker på at den tar pupper rett under. Legger den igjen en boble når den vaker, tar den tørt. Hvis fisken viser ryggen og vifter med halen, har den tatt en puppe eller en klekker som ligger i eller rett under overflata. Fisken stiger nemlig opp og tar puppene på vei ned igjen. Skal du sette på et voksent insekt, bør du se litt på hvordan de ekte oppfører seg. Jeg vurderer voksne mygg etter tre kriterier: Avtrykk, blankt eller rørt vann og størrelse. Hvis myggen er lett på beina og summer bortover vannet eller klumper seg sammen, setter jeg ofte på Griffiths Gnat (palmermyggen). Fisken ser ikke mye til selve insektet, og er mest fokusert på avtrykket. Er det blankt og stille, setter jeg på CdC-myggen. Eller F-fly for fluer mindre enn krokstørrelse 18. For mygg i krokstørrelse 12–14 bruker jeg en Duckfly. Noen ganger velger jeg heller Stuck Chuck Midge, som skal etterligne en mygg som nesten klarte å klekke. Den er fanget i sitt eget puppeskall, ute av stand til å gjennomføre forvandlingen. Når temperaturen synker brått, får myggen nemlig problemer, og dette vil du nok oppleve nå og da under tidlig vårfiske. Tusenvis av nesten ferdigklekkede mygg sitter fast i sitt eget puppeskinn, ute av stand til å gjennomføre klekkingen. Det samme har jeg også opplevd når det kommer ei regnskur. Dette finner fisken fort ut, og den kan bli ganske kresen på disse «vrakene». Nymfeslepet er godt synlig og gjør flua enda større.

Om våren kan det være gode klekkinger både på dag- og kveldstid. Etter hvert som det blir varmere, forskyver klekkingen seg utover ettermiddagen og kvelden. Når det blir kaldere om høsten, snur det igjen, til godt fiske om morgenen og på dagtid. Det er en myte at fiske med myggpupper er så vanskelig. Det krever kun litt mer tålmodighet enn fiske med tørrflue.

Fisker du med synkepupper, har du god tid til å trekke inn flua, og ofte tar fisken når flua er i ro. Myggpupper er gode allroundfluer, og myggpupper er en av fiskens viktigste næringskilder. Til mesteparten av myggfisket mitt bruker jeg ei stang i klasse 4. Det er nemlig viktig å kunne håndtere stor fisk på tynn fortom uten å risikere fortomsbrudd!

Til høyre: Fjærmyggen har nesten klekket, puppeskallet henger fremdeles fast til bakkroppen.