Jeg tar noen kast før jeg setter bena i vannet. Rolig og forsiktig. Tar noen skritt, et kast og så videre. Etter ti-femten meter med vading så ser jeg en liten hvirvel i vannet fem meter foran meg i det jeg kommer for nærme. Sjøørret! Og den er ikke der man kanskje ville forventet å finne den, men den er en meter eller to inn på grunna og foran meg akkurat der jeg normalt ville vadet. Her er det grunt, ikke mer enn 30 cm vann. Allikevel klarer jeg ikke la være å kaste, vel vitende om at jeg kan sette meg fast og på den måten spolere en eventuell sjanse på fisken. Flua legger jeg litt kortere enn dit jeg tror fisken kan ha kommet og jeg begynner inntrekket like før flua lander. Dette er dømt til å mislykkes tenker jeg… trekker fort, og jeg ser fisken snur i en hvirvel, og forfølger flua. Et lite rykk i flua og det er det. Et ørlite forsiktig napp, og det er det. Jeg kaster på nytt. Hvirvelen inne på grunna viser tydelig at fisken snur og kommer mot flua. Nervene er i helspenn, fokuset er minst hundre prosent og fiskesituasjonen får adrenalinet til å bruse til uante høyder, og høyere jo nærmere bølgen kommer nærmere flua. Et lite hugg, og et nytt hugg men den sitter ikke. Pokker! Stakk den seg?? Ble den skremt..? Det er intenst spennende, og et nytt kast legges ut. Samme intense dramatikken utspiller seg, og resultatet blir det samme, men nå stikker den seg, og piler ut på dypere vann. Jeg lar plassen hvile litt, og når jeg begynner igjen så opplever jeg den samme intense spenningen, og etter andre kastet så kroker jeg den. Fisken er ikke veldig stor, men setter full gass mot dypere vann, og gir en kort kamp før den må gi seg. En fin sølvblank ørret på 6/700 gram får raskt friheten tilbake, og skuldrene kan senkes. Jeg slår meg til ro en stund på en stein inne på stranda, og tankene går gjennom hva jeg har opplevd.

Fisken var av begrenset størrelse, men du verden for en intens opplevelse det var.

Dette er rett og slett avhengighetsskapende, og for min del så er det kanskje det heftigste fisket jeg kan oppleve. OG jeg slutter aldri å forundre meg over hvor latterlig grunt sjøørreten i perioder er å finne. Og hvert år så tar jeg meg selv i å skremme ut sjøørret fra så grunt vann at den knapt kan ha vann over ryggfinna.

Er det vanlig å finne sjøørreten så grunt?

I perioder så er det så absolutt det, og situasjoner som den overforstående har gjort meg veldig oppmerksom på å lete etter sjøørreten grunnere enn hva jeg ser de fleste andre gjør, og jo mer fokus jeg har på grunnene jo mer fisk får jeg der.

Men er dette vanlig? hva er det som gjør at fisken går så grunt? Og når kan man forvente å finne den på grunna?

Det skal jeg prøve å komme med noen meninger om.

Med grunt vann så tenker jeg på dybder fra noen få centimeter og ned til kanskje 60 cm dybde. Kanskje inntil en meter kan jeg strekke meg også. Med andre ord der de fleste av oss vader rundt og kaster fra etter den, et sted der ute ;-) Flere ganger treffer jeg fisk på områder man ikke kunne tenke seg at holdt fisk engang. Jeg har fått fisk på rundt 3 kilo på 40 cm vann, og det virker rett og slett ikke logisk at så stor fisk skal gå så grunt.

Områdene jeg helst oppsøker er grunne leopardbunnsområder, gjerne med litt mudder, blåskjellsbanker og rev. Gjerne steder der tykke lag med tang og tare ligger i fjæra, og vær obs på de håpløst grunne områdene som vanligvis ligger under få cm med vann når høstens flo-perioder slår til!

Sjøørreten går ikke så grunt uten at det er en grunn til det. Om den ikke hadde noe å tjene på det ville den holde seg dypere hvor den ville føle seg tryggere. Når den går så grunt kan den være lett å skremme. Den er ute av «komfortsonen», men tjener igjen dette i form av næringsinntak. Den jakter rett og slett, og da oppsøker den naturligvis de stedene den lettest mulig kan fylle magen. På grunt vann, og til og med ekstremt grunt vann. Tar man seg tid når man er ute og fisker og ser hvor store mengder byttedyr som piler rundt helt inne i vannkanten når vi nærmer oss, eller setter foten i vannet på noen få centimeters dybde.  Og når ørreten er i jaktmodus er den sjelden vond å be når man serverer den kunstig agn. Som regel tar den kontant.

Ser man på de byttedyrene sjøørreten spiser mest av, så er de fleste representert i klart størst antall fra vannkanten og ut til 50-60 cm vanndybde. Videre utover blir det gjerne lenger mellom byttedyrene. Der inne kryr det av reker, tanglopper, mysis, kutlinger, stingsild, små tobis og annet. Ofte helt inne i vannkanten. Dette vet ørreten.

Periodene jeg opplever best fiske på veldig grunt vann er fra sen høst, det sammenfaller som regel med at trærne har felt det meste av løvet og utover tidlig på vinteren når grunnene begynner å islegges, da trekker de siste byttedyrene utover mot dypere og varmere vann. Tidlig vår blir ofte grunnene først varmet opp og en periode utover våren er det også høytid for å treffe ørreten på ekstra grunt vann. Men også på vinteren kan den finnes på grunna, men da som regel i kortere og mer intense perioder.

Her er det snakk om å treffe rett sted til rett tid, for ørreten oppholder seg ikke her fast.

Den jakter.

Om sommeren kommer den også grunt i ly av mørket, men jeg liker å se hva jeg driver med, så da jakter ikke jeg på den. Høst og vår så kan man oppleve å finne ørreten inne på veldig grunt vann nesten når som helst i løpet av døgnet, men iskaldt klart vann, eller helt havblikk og solstek er ikke gunstig.

I fisket mitt så er det å bevege seg og fiske av store områder en viktig ingrediens. Jeg fisker også av ulike biotoper og leter aktivt opp fisk. Derfor er jeg nøye på å fiske over foran meg i den retningen jeg beveger meg, og også skrått inn mot land i den retningen jeg beveger meg mot. Så man kan på mange måter si jeg kaster i vifteform, men jeg fisker fra inn mot bredden til skrått ut for meg i retningen jeg er i bevegelse mot. Vel og merke om jeg ikke ser aktivitet. Da vil den vise meg hvor jeg skal fiske.

Min påstand er at om du holder mer fokus på det som skjer langs der du vader, og innover, så vil du kunne få mer sjøørret. Den går nemlig oftere mye grunnere enn vi tror.

Man trenger selvfølgelig ikke eget utstyr for å jakte sjøørreten på de grunneste områdene, men helt inne på grunna så kan man gjerne gå med lett utstyr, og klasse fem eller en veldig lett sekser er det jeg foretrekker. Man trenger sjelden de lengste kastene, og man kan bruke vinden til sin fordel ved å velge fra hvilken side av et strekke man begynner å fiske. Lett utstyr har fordelen ved at man kan legge ned lina litt mer forsiktig, og ikke minst så er det veldig gøy å kjøre fisk på, noe som selvfølgelig er veldig viktig. Inne på grunna så setter ofte fisken full fart utover når den krokes, så fighten blir ofte veldig aritg.

Jeg bruker et hover eller slow intermediate snøre til dette fisket, da får jeg snøret like under overflaten.

Av fluer så bruker jeg som regel en rekeimitasjon, kutling eller den lysebrune (se fluedatabasen)

Jeg har sagt litt om avfisking, men vil gjerne komme med noen konkrete råd.

Merkelig nok er det ikke så ofte ørreten som går aller grunnest viser seg i overflaten, men gjør den det, så forsøk å kaste forbi den og et stykke til siden. Den er lett og skremme, men er på jakt og oppdager som regel et aktuelt bytte selv om det er en del meter unna. Legg heller kast nr to litt nærmere.

Når man starter fisket, så er det lurt å unngå å starte for tett på der fisken oppholder seg. Er det en struktur i vannet, et ålegressbelte eller en odde så står gjerne fisken tett på denne. Man lar med stor sannsynlighet sjansen gå fra seg om man traver rett ut på odden, eller vader rett bort til strukturen/ålegressbeltet eller hva det skulle være om man dundrer ut og starter fisket direkte på der man tror den står. Ofte er det fisk utover også, men man kunne fått vesentlig flere ved å bruke en litt annen strategi.

Begynn fiskingen et godt stykke unna, og beveg deg sakte mot fisken! Fisker man av en odde, så gå et stykke unna, og når du har fisket deg nærmere, legg gjerne noen kast så tett på at du er redd for at du kommer til å sette deg fast. Ved undervannsstrukturer eller ålegressbelter, så kast forbi og et stykke til side for denne når du nærmer deg. På denne måten skremmer du mindre fisk, og jeg vil hevde at du kommer til å få sjansen på flere fisk enn du tidligere har gjort.

Når det kommer til inntrekk så må dette ofte foregå relativt hurtig på så grunt vann. Men fisken jakter gjerne byttedyr i høyt tempo, selv når vannet er kaldt!

Et par tips som kan være verd å prøve er å fiske en rekeimitasjon høyt oppe i marbakken, og la noen pauser være så lange at flua blir liggende urørlig på bunnen. Stadig opplever jeg at en ørret kommer opp på helt grunt vann og plukker det med seg. Og fortyngede fluer som den lysebrune kan gjerne gå nedi bunnen av og til. Det vil se ut som en tobis eller kutling som graver seg ned. Det ender ofte i hugg.

Når man fisker på denne måten, så skjer det av og til at andre fiskere durer rett ut på odden man er i ferd med å fiske av. Fryktelig irriterende, og ødeleggende for sjansen man var i ferd med å få. Ser man andre fiskere, så kan det være greit å avklare taktikken deres før man selv starter, selv om man gjerne vil starte midt på den fine odden.

En av mange drøye opplevelser jeg har hatt med fluestanga etter ørreten på ekstremt grunt vann var å fiske skjorta av en slukfisker, som ikke hadde hatt en sjanse til å fiske der hvor jeg tok fisken. Det var en stor stim med ørret som jaktet kutlinger på 30-40 cm grunt vann. Merkelig nok så kunne man ikke se noe aktivitet, men jeg dro et tyvetalls fisk fra 700g til 1,5 kilo mens han andre fikk en slenger. Området dette skjedde på har jeg sett mang en fluefisker vade over på vei til skjærene utenfor som er gode fiskeplasser, bevares. Men mon tro om ikke flere hadde fått seg en overraskelse om man prøvde å slenge flua på langt grunnere vann en gang i blandt..? Noe å prøve utover sjøørretsesongen kanskje? Jeg skal love deg at om du lykkes sånn som dette, så får du en fiskeopplevelse du sent vil glemme. Rett og slett intenst kan det være. Om man treffer ;-)

Lykke til med sjøørreten, som gjerne går grunnere enn du kanskje tror!