Tørrfluefiskeren lærer seg entmologi, får god oversikt over hvilke insekter som er tilgjengelig i sine områder, de ulike stadiene og når man kan forvente at det klekker.

I saltvann er det oftere flere ulike byttedyr tilgjengelige til enhver tid og det er ikke like vanlig at ørreten blir selektiv på samme måte som i ferskvann – selv om det forekommer her også. Til tross for at sjøørreten ikke like ofte er selektiv, viser den ofte stor interesse for byttedyr det er mange av. Så det å studere byttedyrene kan være like viktig for kystfiskeren som for tørrfluepuristen.

Som liten gikk jeg fra våren til langt ut på høsten med nesa i vannflata og med vann til opp på lårene og fulgte med på alt som rørte seg i fjæra. Jeg var enormt fascinert av alle de forskjellige skapningene  jeg fant der, og som kunne fanges med hov. Denne interessen har jeg lagt bak meg, men det jeg har lært og informasjonen man får ved å studere byttedyrene er noe man kan ta med seg inn i det praktiske fisket.

Her kommer en kort presentasjon av de viktigste byttedyrene for mitt kystnære fiske, samt noen små snutter som viser farger, utseende, og bevegelsen de vanligvis har. Langt viktigere er det at man har dette i bakhodet når man drar på tur, og observerer på egenhånd. Da tilegner man seg  egen kunnskap, og finner etter hvert sin egen måte å angripe imitasjonen av byttedyr på. Det mener jeg er nøkkelen til læring og utvikling, samt at det å lære ting på egenhånd for så å lykkes, gir en mye større tilfredsstillelse enn å gå samme vei som «alle andre».

Om man bruker litt tid i sine områder, lærer seg hvilke byttedyr som er tilgengelige, både på den aktuelle turen og gjennom sesongen, så kan man tilpasse seg ørretens tilgjengelige meny, og jeg tror ørreten er lettere å lure til å ta om man serverer den en imitasjon av et bytte den er vant til å beite på. Klarer man å etterligne byttet med en flue som ligner i form og farge, serverer den der ørreten er vant til å jakte på den, og etterligner dens naturlige bevegelse, og spesielt bevegelsene det aktuelle byttedyret gjør når det flykter, så tror jeg dette er en form for imitasjonsfiske som gjør at man oftere kan komme i kontakt med ørreten, og at veien til heftige hugg og bøyd stang er kortere. Likevel skal man ikke glemme å variere med avvikende farger og oppførsel i form av bevegelse.

Hvis man lærer seg i hvilke områder byttedyrene finnes og etterligner disse med naturlige bevegelseer, så er gjerne ørreten nysgjerrig. Har man et lett hugg, og så kvitterer med det aktuelle byttets naturlige fluktreaksjoner, så tror jeg man etterligner en reaksjon fra byttet som ørreten nesten forventer. Det tenner jaktinstinktet, trigger huggrefleksen, og jeg tror dette fører til flere fangede fisk.

Hvilke byttedyr finner du?
Følg med på hvordan de beveger seg, og hvordan de reagerer når du kommer for nærme og de føler seg truet.

Hvor finner man den største konsentrasjonen av et byttedyr?
Lokaliserer man et sted hvor det er vesentlig mer byttedyr enn områdene rundt, er sjansen veldig stor for at ørreten allerede vet om dette stedet.

Kutlingene er en stor gruppe fisk av relativt beskjeden størrelse. Disse finner man på sand, mudder, fin grusbunn og gjerne leopardbunn. Tangkutling som skiller seg mest fra de øvrige, er brunere og lever i tangklasene. Øvrige kutlinger lever på bunnen, ofte delvis nedgravd. De er som regel grå eller lysebrune, litt spettet farge, og de tilpasser seg fargene til omgivelsene. Størrelsene er oftest fra 5-8 cm. Kutlingen beveger seg noe vimsete, med små forover-rettede rykk med innlagte varierende pause. I pausene tipper kutlingen litt over og synker ned mot bunnen. Når den flykter har den samme vimsende tendensen, men vesentlig lenger rykk, to til fire etterfulgt av en pause. Under flukten graver den seg ofte ned for å kamuflere seg, eller den kan fortsette fremover.

Her er et par snutter som viser kutlinger under vann:

Undervannskamera Kutling 03.03-13

https://m.youtube.com/watch?v=q_Rc7g1eWSs

Tangkutling : (hopp til 1:00) : https://m.youtube.com/watch?v=BP-Z6K3t6eY

Grav deg ned i tide. Og utide…

Tobisen (småsil) er en langstrakt sølvblank fisk med mørk rygg, oliven eller brun rygg er mest vanlig. Buken er nærmest hvit og sidene sølvblanke, med et rosaaktig skjær. Med sitt maksmål på ca 20 cm så kan den utgjøre en skikkelig munnfull for sjøørreten. Den er aktuell for kystfiskeren fra sen vår til godt utpå høsten.

Tobisen har et snodig levesett, og man finner den på, eller i nærheten av sandbunn Faktisk er den avhengig av det da den graver seg ned. Kysttobisen er nedgravd om natten, og man kan også se den nedgravd på dagen med bare hodene stikkende opp. Når den jakter går den

i stim, og svømmebevegelsene er buktende, men den mangler svømmeblære og synker mot bunnen, noe vi bør ha i bakhodet når vi binder fluer, og når vi trekker inn tobislignende fluer.

Tobisen kan være vanskelig å finne, da den er stedbunden og man ikke finner den på alle strender. Den foretrekker mye strøm i vannet, som gjerne samler og konsentrerer byttedyrene som er plankton, krepsdyr og yngel. For sjøørretfiskeren så er en tobisholdende strand noe i nærheten av det et vulgatavann er for tørrfluefiskeren.

Av fluer kan man gjerne bruke store slanke fluer som flatwing, men en tynn craftfurflue eller til og med en jiggy kan kjøre nytten. Flua kan nesten ikke bli for stor, og 12-15 cm er ikke feil.

Fluktrefleksen er gjerne et utslag til siden, og full fart fremover! Den kan også sette fart mot sanden for å grave seg ned. Slukfiskerne benytter ofte et triks hvor de stikker stangtuppen i bunnen og sveiver det de kan slik at det ser ut som byttet er i flukt og på vei ned i skjul. Dette kan fort resultere i et hardt hugg.

Her er noen snutter av tobis:  https://www.youtube.com/watch?v=Ws5sGoiikGE

Og flyktende tobis helt på slutten av denne : Stime af tobiser sp.

Imitasjoner av reker finnes det vel en utallig mengde av. Og antagelig er det ikke helt uten grunn at disse er populære. Sjøørreten spiser mye reker, og imitasjoner fisker egentlig godt hele sesongen gjennom. Det er også disse fluene jeg varierer mest med tanke på inntrekk, og lyktes med mange varianter av rykk, napp, hastigheter og lengde på pauser.

Hovedsakelig er det strandreke og sandreke man finner på grunnene. Vanlig størrelse er 5-7 cm, men de blir også større.

Sandreka er vanligst på renere sandbunn. Den vandrer opp fra dypet tidlig vår, og ut igjen sen høst. Den gjør også vandringer i løpet av døgnet, og følger tidevannet opp i grunnere områder, og ut igjen når det fjærer. Den kan også jakte ventende, nedgravd i sanden så bare øyne og følehorn stikker opp.

Strandrekene er gjennomskinnelige, og vanligvis gylne i fargen, gjerne mot gyllenbrun i tonen, mens sandrekene er mer grå og mindre gjennomsiktige.

Strandrekene liker en mer variert biotop og er å finne i tettest antall i ålegressområder. Den vandrer opp i grunnere områder senere på våren og vandrer til dypere områder sent på høsten / tidlig vinter. Vandringen er avhengig av vanntemperatur, og derfor litt vanskelig å tidfeste. Ofte kan den også vadre ut mot dypere vann på sommeren pga høy temperatur, og antagelig mindre oksygen i vannet.

I perioder er det enorme mengder reker i fjæra, men imitasjoner av reker er viktige gjennom hele året i mitt praktiske fiske. Både naturlige og skrikende farger bør være representert i boksen.

Bevegelsesmønsteret til rekene er artig å følge. Den kan bevege seg langt med en sammenhengende glidende bevegelse i rolig tempo. Oftere beveger den seg med korte rykk. Fluktrefleksen er av interesse og bør studeres nøye i felten. Den gjør to-tre kraftige slag med halen som sender den i kraftige rykk baklengs før den lar seg dale ned, ofte inn i skjul blant tang eller ålegress. Dette er bevegelsesmønstre vi bør legge merke til, og etterligne.

Har du et lite hugg i flua, og drar til to, tre korte, kraftige rykk og så bare venter, så bør du ikke bli overrasket om du ser snøret strammer seg før du kjenner et kraftig hugg og har fast fisk! Utrolig spennende!

Sandreke filmsnutt: https://www.youtube.com/watch?v=i7GxTSzRvWA

Dette er en av de byttedyrene som er desidert viktigst for sjøørreten, og egentlig alltid tilgjengelige. I noe mindre antall om vinteren, men fortsatt til stede. De er ekstremt produktive, og et tangloppepar kan bli et sekssifret antall individer i løpet av en sesong. Snakk om produktivitet!

Størrelsen er 1,5 – 2 cm, og opp mot 3 cm for de største. Ofte ser man to stk som henger sammen, og disse «tandem» loppene kan være en godbit. De vanligste fargene er brun, oliven, rød og mørk grønn, og kan i utgangspunktet imiteres med dubbing surret rundt en krok. Enklere kan det ikke gjøres. Jeg har noen i naturlige farger, men også noen med litt flash og skrikende orange eller rosa kan være lurt.

Tettest konsentrasjon med lopper finner man over ålegress, men også inne i tangen kan det være godt med lopper.

Når jeg endelig fikk til dette loppefisket, så har det blitt en veldig artig del av sjøørretfisket, og jeg opplever bevegelsen, eller inntrekket som viktig.

Lopper er relativt utstrakt når de svømmer, og jeg fisker de fortere enn reker vanligvis, men det er viktig med innlagte pauser. Små raske rykk og lange rolige drag kan med fordel prøves. Jeg blir stadig overrasket over hvor brutalt hardt ørreten kan ta en liten loppe.
Og små fluer trenger ikke bety liten fisk!

Her er noen eksempler på hvordan disse kan bevege seg:

https://youtu.be/07V5e52vCgQ

https://www.youtube.com/watch?v=_WjOw58LnIA&app=desktop

Dette er en reke i miniatyr om man tenker på utseende, og spesielt opplever jeg at de kan være viktige på sensommer og tidlig høst. Mysisen ses ofte i store mengder over og rundt tangklaser, og over ålegress.

De kan se ut som de svever nesten helt stillestående, bare beveget litt forsiktig frem og tilbake av bølgene. De svømmer med bena, og kan gjøre hopp omtrent slik som rekene gjør når de flykter. Mysis er små og oftest gyllen gul/brune men gjennomskinnelige til nesten gjennomsiktig, og årsaken til at disse er viktige som byttedyr er at de kan opptre i enorme antall. Da utgjør de viktig føde for ørreten, og faktisk så kan man observere at ørreten slår med halen inn i tangklaser for å riste ut mysis.

Det er sjelden jeg imiterer mysis, da ørreten sjelden takker nei til andre fluer også, men er det mengder med mysis, så kan man forvente at disse trekker ørreten mot grunt vann. De kan faktisk finne på å hoppe opp av vannet. Ser man det, så er det som regel en ørret på ferde.

Mysisfilm: https://www.youtube.com/watch?v=vAmK2gbxfmw

Stakkars silda går det kanskje an å si. Den står på menyen til de aller fleste kystnære fisk i sjøen. De blir ofte presset opp mot overflaten av rovfisk på jakt. Når den ikke har mer vann over seg å flykte i så blir den angrepet ovenfra av måker og andre sjøfugl.

Den har et hardt liv denne silda, men det må den kanskje regne med når den har jobben som foringsstasjon for en lang rekke arter. Den er rett og slett mat.

Overlevelsesstrategien til silda er å gå i stim, slik at hver enkelt reduserer sjansen for å bli spist. Om ørreten har muligheten sier den sjelden nei til en næringsrik munnfull sild. Imitasjoner av sild på størrelse 7-10 cm er det jeg bruker oftest, men silda kan bli forholdsvis stor, og utgjør da en skikkelig munnfull for stor sjøørret.

Hovedsakelig går sildestimene pelagisk i de frie vannmasser, og da følger gjerne mye ørret stimene sammen med makrell, sei, og en rekke andre arter.

Med sild tenker jeg på de kystnære som når en størrelse på helt opptil 20-25 cm. Disse er vårgytende, og fra april-mai inntar de kysten i stort antall og supplerer de som allerede finnes i fjorden. Den grove størrelsen gjør de til en skikkelig matbit, og ofte tar de største sjøørretene for seg av disse, selv om det er overraskende hvor store byttefisk selv mindre ørret kan ta.

Områdene jeg velger meg da, er ofte strømsatte med varierte bunnforhold, store steiner, tang og grus/sandpartier, eller rullestein. Det bør være større dyp i mer eller mindre umiddelbar nærhet med lange spennende marbakker, selv om jeg vet en del grunnere områder hvor silda kan dukke opp. Dype strømsatte sund kan være spennende.

Brislingen er mer kystnær, og overvintrer i Oslofjorden på dypere vann. Den er derfor mer eller mindre tilgjengelig for sjøørreten året rundt, men jeg har mest fokus på den sen sommer og høst. Ofte ser man den blir jaget av større fisk innenfor kastehold fra land. Det kan være makrell eller annet som jakter, men det kan også være ørreten som er på jakt. De kan til og med jakte på samme stim. Jakten foregår enkelte ganger i så høyt tempo at det kan være for sent allerede når man får lagt ut flua.

I de varmere deler av året så flytter brislingen seg gjennom vannlagene. Dypere om dagen og opp mot overflaten kveld og natt. Om sommeren kan den gå høyt hele døgnet, og på vinteren overvintrer de dypt, og da har jeg mest fokus på andre byttedyr som trekker sulten sjøørret opp på grunna, selv om ørreten ikke sier nei til en sildeimitasjon da også.

Ofte får man de største eksemplarene når sild og brisling står øverst på matseddelen, og ørret som mesker seg med slike feite byttedyr får raskt en meget god kondisjonsfaktor.

https://m.youtube.com/watch?v=Ezpo25FMxEk

https://m.youtube.com/watch?v=ZryieEbGj6A

En art som er vanlig å glemme, men som er tilgjengelig og veldig viktig mat for sjøørreten på en tid da det er minst andre fødeemner inne på grunna er ålekvabbe. Den kommer inn på grunnene sent i desember, tidlig i januar og utover mot februar og klekker ungene sine. Ålekvabben er merkelig utseende, nesten som en blanding av ål og kutling, og yngelen dens er som små kopier av den voksne.

Det er yngelen som utgjør den viktige føden for ørreten. De føder levende unger, så de er fra dag en aktuelle som mat for ørreten. De er fra 4-5 cm og går i små stimer. Mest av de finner du i og rundt ålegress, og ofte på sandbankene rundt disse.

Ålekvabbeyngel har brun rygg, lysere brune sider, og lys buk.

Årsaken til at jeg tar med disse er at i perioden midt på vinteren så er det ofte ikke mange andre fødeemner for ørreten, og ålekvabben er derfor et kjærkomment tilskudd.

Fluer og fisketeknikk kan være som for kutlinger, men prøv gjerne med en litt slank imitasjon, fisket rykkvis nede ved bunnen med gode pauser.

Jeg velger å si lite om stingsild, børstemark og flere andre arter som sjøørreten spiser. Stingsild legger jeg lite vekt på i mitt eget fiske, og børstemarken er det sagt mye om av andre, samtidig som jeg ikke bruker mye energi på den som byttedyr. De gangene jeg opplever sverminger av børstemark, så opplever jeg bedre resultater med prinsippet «unmatch the hatch» som tørrfluefiskerne ofte sier. Jeg får gjerne godt med fisk på en orange reke, men jeg prøver å variere inntrekket ved også legge inn noen jevne rolige drag.

Stingsild : https://www.youtube.com/watch?v=w0fvtFjUChE&app=desktop

Avslutningsvis vil jeg si at det er lite som slår lokalkunnskap innenfor sjøørretfiske. Tar man seg tid til å bli godt kjent i sine områder, observerer byttedyrene i sitt naturlige miljø, ser på bevegelsene og ikke minst hvordan de flykter, har man lært seg veldig mye nyttig. Dette øker sjansene for å komme på talefot med sjøørretene – også på de dagene hvor den ikke later til å kaste seg over alt som blir servert.

Så ta turen ut og let på grunna. Finner du byttedyrene, så er ofte ørreten i nærheten også.

Lykke til!