Doug Swisher og Carl Richards utga i 1971 boken “Selective Trout”. Det er en av de bestselgende bøker gjennom alle tider om fluefiske. Det var mange milepæler i fluebindingen på seint 60- og tidlig 70-tall. De aller fleste teknikker som vi bruker den dag i dag er minst 40 år gamle. Forskjellen nå er gjerne materialvalget. På midten av 60-tallet brukte de mye fluer med hår i vingen, Swisher & Richards kalte disse fluene «Hairwing». Seinere kom de samme fluene fram i lyset som det navnet vi kjenner nå: Comparadun. I 1967 kom den samme duoen med et nytt mønster som de kalte «Sidewinder No Hackle». Denne flua besto av hacklefiber som haler, splittet av en ball med dubbing. Dubbing i kropp og splittede quillvinger montert på siden av kroken. Det ga en flue med helt nye kontaktpunkter til overflatefilmen (4 stk mot 2 før). Det er denne flua som er opphavet til det vi i dag kaller Nohackles.
Du kan se Davie McPhail binde originalen her.

Essensen i Nohackel er enkel silhuett og lett dresset flue. Du bør alltid bruke så lite materialer på døgnfluer som mulig, de er slanke insekter. Tynne fluer fisker langt bedre enn tykke/overdressede, det er ofte avgjørende for i det hele tatt å få fisk. Det er to meget kritiske faktorer på en no hackel: Hale- og vinge posisjon. Begge deler må være riktig plassert og riktig vinklet for at flua skal lande riktig på vannet. En døgnflue som legger seg på siden blir lett refusert. Vingene bør peke 40/45 grader ut til siden. For å ytterligere optimalisere flua bør du se på muligheten til å feste inn vingene slik at vingerota kommer i kontakt med overflaten. Fester du inn vingene som en «V» som starter på siden/undersiden av kroken vil flua også hvile på vingerota i tillegg til halene.

Halene bør peke 20 grader ut til siden fo center på krokstammen. Dvs. sektoren mellom det to halene er på 40 grader, haler som er bundet riktig inn støtter opp flua. Halelengden bør minimum være som lengden på krokskaftet, det gjør ingen ting om de er 1,5 ganger lengden.

Med disse enkle forlag til retningslinjer er det bare å begynne eksperimenteringen med dine favorittmaterialer. Ja, for vi skal ikke henge oss for mye opp i hvilke materialer som blir brukt i et mønster. Enklere og langt mer slitesterke alternativer har dukket opp etter utgivelsen av boka «Selective Trout».

For at en lettdresset flue skal flyte så godt som mulig er det viktig å se etter gode flyteegenskaper i alle materialene som skal inngå i mønsteret. Cdc er et førstevalg for meg i vinger, det er lett, vannavstøtende og flyter godt. Cdc fjær gir dessuten en skarp, fin vingeprofl som er meget synlig for fisken. Fargen på vingene er et ofte omdiskutert tema, min smak og erfaring tilsier at jeg bruker den samme på alle mine duns. De små brune naturfargene fjærene synes jeg er de overlegent beste. En mørk vinge gir mer kontrast mot himmelen for fisken og det er nettopp det jeg er ute etter. En god nummer to er de mørkegrå, også naturlig farge.  Vingene skal ikke være for fyldige de små brune er gjerne litt glissne og passer utmerket på en spartsomt dresset flue. Dessuten har de også litt stivere fibre enn de andre. I beskrivelsen under har jeg brukt lyse grå vinger for å lage litt mer skille mellom kropp og vinger. Flua i beskrivelsen fanger også fisk.

For at vingene skal være så stabile som mulig binder jeg inn vingene med hel fjær. Fjærstammen støtter opp fibrene og sørger for at de ikke blir så «bustete». Dette er spesielt viktig på kork 16 og større.

Garnmaterialer som antron, organza og polygarn er lette å bruke og kan klippes i riktig fasong. Polyarn flyter klart best men gir dårligere inntrykk av en blank vinge hvis det er ønsket ditt. Antron og organza gir blanke vinger men samler lettere på vann som kan medføre at flua velter. Antron har også ulempen at det ikke holder så godt på fasongen, dvs. blit lett bustete og usymmetrisk. Hår kan også brukes og gir gode flyteegenskaper, for at du skal få ei tynn flue kombinert med gode flyteegenskaper er hår i fra rådyr å anbefale.

Halene kan lages av hackelfibre, coq de leon, hår og fibetts. Selv har jeg en forkjærlighet for fibetts siden de er enkle å binde inn, stive og meget solide. Som kroppsmateriale er de ulike typene syntetisk dubbing bra, f.eks. flyrite, superfine og fine & dry. Cdc er også et meget godt alternativ, lett å jobbe med og kan både dubbes og surres avhengig av fjærtypen. Naturdubbing som kanin, hare, jordrotte og oter flyter også godt nok når det er impregnert.

Krokvalget er meget viktig for at flua ikke skal bli for tung, en lett krok med tilstrekkelig styrke er det vi er ute etter. Og vær inderlig klar over at ikke alle kroker er laget for å hale inn stor ørret på kraftig fortom. Seriøse butikker bør kunne gi deg de rette føringene her.

Det er først og fremst på klekkinger av de ulike artene innen døgnfluefamilien baetis at jeg bruker nohacklefluer. Baetis sitter med mesteparten av kroppen på vannet og lager et markant avtrykk. De kan godt kalles for lavtsittende døgnfluer. Når jeg skal imitere døgnfluer på krok 18 og mindre bruker jeg svært ofte nohackel fordi de er raske å binde og er lett å få til å sitte riktig på vannet, fisk etter fisk.

På fisk som er litt vanskeligere enn snittet er en lett dresset nohackle med få forstyrrende elementer som bein o.l. rett medisin. Lag noen varianter i fargene oliven og lysoliven på krok 14-20 så er du godt dekket når fisken er finspist. På blankt vann og glatt strøm er nohackel et førstevalg under mange klekkinger

I am text block. Click edit button to change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.