Jeg fisker mest i stille vann på skauen, og selvsagt er det spennende når ørreten har fråtsefest når de største døgnfluene klekker, vårfluene striper i mengder over kveldsstille tjern eller den store, svarte stokkmauren svermer. Det er imidlertid lenge mellom de riktig store stundene. Ørreten er vanligvis langt mer forsiktig, og det viktigste byttedyret dens er tross alt fjærmygg – som til gjengjeld finnes i utrolige mengder. Når ørreten er i fjærmyggmodus fisker jeg gjerne med en såkalt buzzer – eller to. Buzzer betyr simpelthen fjærmygg på engelsk. Når de store fjærmyggene svermer i tette skyer over engelske reservoarer, er de nemlig så mange av dem at du kan høre at de buzzzzzzer. I dag bruker vi gjerne betegnelsen om en slank og blank imitasjon av en fjærmyggpuppe.

Buzzeren jeg presenterer her, sitter svært ofte på fortomsspissen min når det er fjærmyggføre. Den har en glassperle rett bak krokøyet. Det gjør den litt tyngre enn en stadardbuzzer med limkropp. Ikke bare trenger den raskere gjennom overflata, men den trekker også med seg fortommen slik at den blir mindre synlig for jaktende ørret.

Glassperlebuzzeren hjelper meg også å finne korrekt fiskedyp. Jeg fisker vanligvis med to fluer på fortommen, og siden buzzeren med glasshode er tyngre en buzzeren på opphengeren, fisker jeg på to dyp.
Jeg binder glassperlebuzzeren i flere varianter som har fellesnavnet GB, som står for glass bead. Det viktigste fellestrekket ved dem er den gjennomskinnelige kroppen av Stretch Tubing som er en tynt, elastisk plastrør som gir en gjennomskinnelig og segmentert kropp. Denne effekten forsterker jeg gjerne med en ribbing, før jeg gjør imitasjonen enda blankere med Bug-Bond eller lignende. Det siste er viktig, for når myggpuppene stiger til overflata framstår de som svært blanke på grunn av luft som er fanget under puppehylsteret. Det finnes en rekke mønstre som imiterer nettopp dette, men de fleste av dem er for blanke – nærmest overpyntet. Kombinasjonen av Stretch Tubing og Bug- Bond gjør at de blir mer moderat blanke.

Materialet som brukes her har en fin glans lik de ekte nymfene. Ørreten ser fluene fra undersiden og opp mot lyset, og når du holder fluer med kropp av Stretch Tubing opp mot lyset, vil du se at de blir transparent og skinnende som ekte vare.

En fornøyd fiskekompis med sin første elvefisk på buzzer. Tidlig i sesongen når du sitter å venter på Rhodanien så kan det være lurt å tenke litt annerledes.

Materialene jeg bruker er ganske vanlige, og det finnes som alltid alternativer. Bug-Bond må du imidlertid kjøpe på nettet: bug-bond. moonfruit.com. Ellers er det viktig å bruke en svært tynn bindetråd: UTC 70 og Lagartun 74 denier er gode alternativer hvis du ikke får tak I den enda tynnere Tiemco 16/0. Både Stretch Tubing og Killer Caddis glass beads er produkter fra Wapsi.

I tillegg til flua i bindebeskrivelsen har jeg to andre farger som jeg bruker mye. Brunt, oliven og sort er mine basisfarger. Men det er også akuelt å lage varianter i grått og lysere oliven. Tilpass fargen etter der du fisker.

Sort Glass Bead Buzzer
Krok: TMC 2488 el. 2487 str. 12 til 16.
Tråd: TMC 16/0, Light Cahill.
Hode: Killer Caddis Glassbead i Midge, sort.
Gjeller: Hvitt polygarn el. antron.
Cheeks: Rød Holografisk Flashabou.
Kropp: Bindetråden.
Ribb 1: Stretch Tubing i Micro, Sort.
Ribb 2: UTC Wire i sølv, tykkelse midge.

Oliven Glass Bead Buzzer
Krok: TMC 2488 el. 2487 str. 12 til 16.
Tråd: TMC 16/0, Olive.
Hode: Killer Caddis Glassbead i Midge, sort.
Gjeller: Hvitt polygarn el. antron.
Cheeks: Rød Holografisk Flashabou.
Kropp: Bindetråden.
Ribb 1: Stretch Tubing i Micro, klar.
Ribb 2: UTC Wire i sølv, tykkelse midge.
Ribb 3: UTC Wire i sort, tykkelse midge.

For å unngå vaser på fortommen, fisker jeg sjelden med mer enn to fluer på fortommen. Unntaket er når jeg fisker fra båt. Da bruker jeg tre fluer, men nøyer meg med korte kast med vinden i ryggen. Avstanden mellom endeflua og opphengerflua varierer. Når fisken beveger seg fort og over et større område, er den opptil to meter. Da kan jeg fortsatt håve en fisk som har tatt endeflua uten å opphengerflua stopper i toppringen. Hvis fisken flytter seg roligere innenfor et begrenset område, reduserer jeg avstanden mellom endeflua og opphengeren til om lag én meter. Poenget er å øke sjansen for at fisken ser en av fluene mine. Fortommen som jeg bruker til fjærmyggfiske forholdsvis lang, fra 18 til 22 fot, og som spiss foretrekker jeg fluorkarbon.

Ørreten kan ta buzzerne overraskende voldsomt, og derfor unngår jeg å bruke tynnere fortomsspiss enn 5X, som omtrent tilsvarer 0,15 mm. Ellers velger jeg gjerne en stang i snøreklasse 5 og flytesnøre. Når jeg fisker på en vakende fisk, forsøker jeg å beregne hvor den vaker neste gang. Jeg forsøker også å gi flua tid til å synke før fisken ser den, og jeg må ha tatt inn eventuell slakk på snøret før fisken ser flua. Denne fiskeformen dreier seg altså i stor grad om timing. Det optimale er at fisken vaker enda en gang i retning flua som har sunket til rett dybde. Nå trekker jeg forsiktig i flua slik at den stiger opp mot overflata som en puppe som skal opp for å klekke. Er fisken i nærheten så tar den ofte nå. Fisken tar også flua i synkefasen; jeg opplever også at den plutselig bare sitter når jeg setter i gang et nytt trekk. Stikkordene er rolige drag og lange pauser. Buzzerfiske er nesten statisk.

En flott ørret tatt på en Maroon Glass Bead buzzer. Denne sto fint plassert i en bakevje og vaket veldig sporadisk. Men klekkende mygg avslørte hva den holdt på med. Legg merke til myggpuppa som ligger bak gjellene på fisken!

Denne artikkelen ble også publisert i bladet Alt om Fiske nr. 8  – 2011.